Tide ASA - for deg som ikke er opptatt av å komme fram i tide

I går hadde jeg min tredje eksamen i Markedsføring. Eksamen gikk greit den, men det kunne virke som høyere makter ikke ville at jeg skulle ta den eksamenen.

Nå er det slik at BI har vært så lure å legge eksamenslokalet sitt til Framohallen i Fyllingsdalen. Og hvis du lurer på om Fyllingsdalen er et passende navn på dette stedet, så er svaret ja. Det er en stygg liten dal langt borte i gokk, noe som medfører at vi må ta buss i ca. 30 min for å komme oss dit. Dette har gått helt fint på eksamenene fram til nå - eneste problemet har vært at det fort blir litt trangt når flere hundre studenter har tenkt å reise med buss til samme plass på samme tidspunkt. Skal ikke klage - litt tvungen fysisk kontakt er ikke å forakte. I går hadde vi som vanlig planer om å ta bussen som gikk 07:50 fra byen. Klokka blir 07:50: ingen buss. Jaja, den er sikkert bare litt forsinket. Klokka blir 07:05: ingen buss. Buss nr. 2 skulle egentlig ha kommet. Folk begynner å forsvinne fra bussholderplassen. Klokka 07:15: fortsatt ingen buss. Buss nr. 3 skulle ha kommet. Folk begynner å gå på random busser de tror går til Fyllingsdalen. Jeg terror-ringer taxi og får etter hvert beskjed om at jeg kanskje må vente et kvarter før taxien kommer. Heldigvis klarer vi å kapre en random taxi i nærheten.Taxisjåføren synes visst det er underholdende at vi er så stressa. Jeg ringer BI og sier at vi kanskje ikke kommer oss fram i tide fordi bussen ikke dukket opp, og får beskjed om at alle som dukker opp innen klokka 10 får lov til å ta eksamen. Stakkars damen i resepsjonen på BI hadde sikkert fått massevis av oppringninger fra studenter med angst for å ikke komme fram tidsnok. Heldigvis var trafikken snill med oss, så vi klarte faktisk å komme fram til Framohallen et kvarter før eksamen startet. Når vi kommer dit ser vi en haug med andre taxier. Tydeligvis en del andre som var avhengig av rute 31 til Varden for å komme seg til eksamen. Det at vi kom såpass seint medførte at jeg ikke fikk sette meg på den "faste plassen" min i hallen, noe som selvfølgelig gjorde meg sikker på at jeg kom til å stryke (tvangstanker?). Til en opplysning kan jeg si at hvordan det går på eksamen er ikke avhenigig av hvor du sitter i eksamenslokalet (sjokkerende, ikke sant?).

Jeg vil altså bare sende ut en stor takk for det fantastiske kollektivtilbudet Bergen har. Det er så flott når du kan stole på at bussen dukker opp på riktig tidspunkt! TOMMELOPP!

Reaching new levels of awkwardness

Jeg skal innrømme at jeg i løpet av det siste halvåret har klart å rote meg bort i usannsynlig mange pinlige situasjoner. I dag skjedde det derimot noe som kan plasseres langt over toppen på kransekaka av pinlige situasjoner jeg har forvillet meg inn i (for et idiotisk uttrykk). Og denne gangen var det ikke min skyld en gang!

Rundt klokka 18:00 ringer det på døra. Både jeg og Ida er klar over at de eneste gangene det ringer på hos oss er når a) noen skal besøke de i tredje, men ringer på feil, eller b) landlorden kommer på besøk. Vi reagerer begge på samme måte: "åneeei!". Siden det var Ida som tok den forferdelige oppgaven med å åpne sist, var det jeg som skulle sendes ut i ilden denne gangen. På gangen står selvfølgelig den ekstremt merkelige landlorden vår med en pose full av julegaver. Han gir oss begge en gave og forteller som vanlig noe uforståelig som hans mor eller onkel eller gode venn brukte å si. Jeg svarer som vanlig med en nervøs latter og sier tusen takk. Det er nå det forferdelige skjer. Jeg kjenner jeg blir både flau og kvalm bare av å tenke på det. Han tar opp hånda og jeg tenker kanskje at han skal ta meg i hånda og si god jul, men nei, hånda beveger seg videre oppover. Faen, prøver han å gi meg en klem?! Men hvem er det som gir noen en klem med bare en hånd? Tusen tanker farer gjennom hodet mitt og jeg har egentlig bare lyst til å dukke - unngå whatever form for fysisk kontakt det er han prøver på. Så stryker han meg på kinnet. Han stryker meg på kinnet og smiler! Ikke misforstå meg her altså - det var en sånn type kinn-stryking som en bestefar gjør til barnebarnet sitt før han sier "nåmmen, du er jammen meg en liten tulling!" og ikke en "hello there-kinn-stryking" (eh, forresten: æsj!). Jeg er sikker på at jeg skvatt til da han gjorde det. Hoppet en meter eller to opp i lufta. Etterpå gjorde han akkurat det samme på Ida. Det var så upassende at det ikke går an å forklare det. Jeg hadde bare lyst til å grave et hull i bakken og bare fortsette og fortsette å grave helt til jeg kom fram på den andre siden av jordkloden. Heldigvis hadde han ingen flere merkelige historier å fortelle oss etter dette. Jeg fikk presset ut et "god jul" (noe jeg egentlig synes det er alt for tidlig å si, men det er bedre enn å stå der å se ut som en forfjamset idiot) før han endelig gikk og jeg kunne lukke døra. Etterpå brøt både Ida og jeg ut i latterkrampe og ble enige om at dette var noe av det mest awkwarde vi noen gang har opplevd. 

For å hjelpe dere å forstå hvor forferdelig pinlig denne situasjonen var (og for å vise hvor utrolig påvirka jeg har blitt av å lese om utallige modeller i Markedsføring), har jeg laget en modell kalt "Kransekakemodellen". Den viser nivå av pinlighet som en funksjon av nåværende eller tidligere nivå av fysisk kontakt.

 I know, it makes no sense, men den ser sykt fancy ut, ikke sant?

2 down, 3 to go

Da var sannelig eksamen nr. to gjennomført også. Denne gangen var det eksamen i Bedriften - det faget jeg liker best og som jeg egentlig føler meg mest trygg på. For første gang i mitt liv har jeg brukt en god studieteknikk i eksamenslesningen (dvs. ikke skippertak). Derfor følte jeg at jeg hadde kontroll på pensum da jeg satte meg på bussen på vei til Fyllingsdalen klokken 07:55 i mårrest. Oppgavene vi fikk var helt greie og jeg er ganske fornøyd med besvarelsen min. Det er utrolig digg å ha en eksamen som varer bare tre timer, men fy søren, så stressende det er! Klokka 12 skulle oppgavene leveres og klokka 11:50 begynte jeg på konklusjonen min. Jeg var egentlig ikke så veldig stressa - det skal jo ikke være noe problem å skrive en konklusjon på 10 min! Men det var tydeligvis andre som ble stressa på mine vegene. Plutselig sto det en eksamensvakt ved siden av meg. Han så på meg, så på klokka, så på meg igjen, så gikk han. Tusen hjertelig takk for at du hjelper meg å beholde roen liksom! Etterpå kom det en annen og spurte meg om jeg var ferdig og sjekket uoppfordret om jeg hadde utfylt alle de formelle greiene riktig. Jeg kan trygt si at dette medførte en jækla crappy konklusjon fra min side, men det får vår fantastiske foreleser bare tåle. Jeg kan vel også nevne (selv om det sikkert bryr dere minimalt) at jeg ble mobba litt av eksamensvaktene da jeg skulle organisere arkene mine. De så sikkert at jeg var litt småstressa og at jeg derfor satt og bala litt med de 27 arkene mine (9 sider, 3 eksemplarer). Det kom to eksamensvakter bort til meg, og han ene lo og sa "kjemper du?" og hun andre bare "hoho, ja, hun kjemper for livet. Du får hjelpe henne litt" også tok han bare arkene mine og fiksa alt for meg. Stakkars lille stressa meg som ikke en gang klarer å organisere papirene mine liksom. Da følte jeg meg lur.

Men her er det ingen "kjære mor", dere! I dag har det vært rett på lesing til de tre andre eksamenene igjen (etter å ha drukket litt julebrus og sovnet på sofaen foran tvn). I dag er det jus som har stått på timeplanen. Egentlig ganske kjedelig, men med hjemmelaget kakao med krem blir alt mye bedre!

Jul i Bergen

Sorry Levanger, men Bergen kicks your ass når det gjelder julepynt (og for så vidt når det gjelder det meste)

Min framtidsplan

Jærræ kærræ! I dag har jeg hatt eksamen i matte. Det var egentlig litt koselig, for jeg fikk skikkelig Levanger Videregående-feeling der jeg satt i Framohallen og regnet matte som en tulling. Masse nervøse studenter samlet i en gigantisk hall for å løse regnestykker. De samme lydene som i Levangerhallen, de samme gamle eksamensvaktene som tar den ganske enkle jobben sin kjempeseriøst. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at gamle eksamensvakter er noen av de kosligste folka jeg vet! Jobben deres er å passe på at drittunger ikke jukser, bli med oss på dass og å dele ut ark og oppgaver til oss. Høres ut som en ganske kjip jobb, spør du meg, men likevel utfører de den med en så stor arbeidsglede og et engasjement som gjør at selv Petter Stordalen må bli sjalu. Rekker du opp hånda, er de der med en gang, klar til å hjelpe deg. Det er nesten sånn at de ser at det er noe du lurer på før du rekker opp hånda og dermed kommer deg i forkjøpet. Ja, dette er folk som kan jobben sin! Dagens late og misfornøyde arbeidstakere har alle noe å lære fra den eldre generasjonen med eksamensvakter. Når jeg blir stor, vil jeg bli sånn som dem!

Null motivasjon

Nå sitter jeg under den gode og varme dyna i senga mi og tenker grusomme tanker om at jeg burde komme meg opp og ha meg på skola for å gjøre matte. Jeg vurderer sterkt å legge meg for å sove igjen. Det siste jeg vil gjøre nå er å ta på ordentlige klær og smike og stikke på en overfylt skole med alt for lite plasser. Jeg vet derimot at hvis jeg blir hjemme, blir det vel ikke gjort så mye. Helga gikk med til besøk og gårsdagen "kasta" jeg bort på å gå på fjelltur. Hva finner man vel ikke på for å unngå å gjøre matte?

Jeg skulle hatt noen motivational posters på veggen min. Kanskje det hadde gjort meg litt mer effektiv i eksamenstiden?

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i Levanger på norske bloggkart!