Reaching new levels of awkwardness

Jeg skal innrømme at jeg i løpet av det siste halvåret har klart å rote meg bort i usannsynlig mange pinlige situasjoner. I dag skjedde det derimot noe som kan plasseres langt over toppen på kransekaka av pinlige situasjoner jeg har forvillet meg inn i (for et idiotisk uttrykk). Og denne gangen var det ikke min skyld en gang!

Rundt klokka 18:00 ringer det på døra. Både jeg og Ida er klar over at de eneste gangene det ringer på hos oss er når a) noen skal besøke de i tredje, men ringer på feil, eller b) landlorden kommer på besøk. Vi reagerer begge på samme måte: "åneeei!". Siden det var Ida som tok den forferdelige oppgaven med å åpne sist, var det jeg som skulle sendes ut i ilden denne gangen. På gangen står selvfølgelig den ekstremt merkelige landlorden vår med en pose full av julegaver. Han gir oss begge en gave og forteller som vanlig noe uforståelig som hans mor eller onkel eller gode venn brukte å si. Jeg svarer som vanlig med en nervøs latter og sier tusen takk. Det er nå det forferdelige skjer. Jeg kjenner jeg blir både flau og kvalm bare av å tenke på det. Han tar opp hånda og jeg tenker kanskje at han skal ta meg i hånda og si god jul, men nei, hånda beveger seg videre oppover. Faen, prøver han å gi meg en klem?! Men hvem er det som gir noen en klem med bare en hånd? Tusen tanker farer gjennom hodet mitt og jeg har egentlig bare lyst til å dukke - unngå whatever form for fysisk kontakt det er han prøver på. Så stryker han meg på kinnet. Han stryker meg på kinnet og smiler! Ikke misforstå meg her altså - det var en sånn type kinn-stryking som en bestefar gjør til barnebarnet sitt før han sier "nåmmen, du er jammen meg en liten tulling!" og ikke en "hello there-kinn-stryking" (eh, forresten: æsj!). Jeg er sikker på at jeg skvatt til da han gjorde det. Hoppet en meter eller to opp i lufta. Etterpå gjorde han akkurat det samme på Ida. Det var så upassende at det ikke går an å forklare det. Jeg hadde bare lyst til å grave et hull i bakken og bare fortsette og fortsette å grave helt til jeg kom fram på den andre siden av jordkloden. Heldigvis hadde han ingen flere merkelige historier å fortelle oss etter dette. Jeg fikk presset ut et "god jul" (noe jeg egentlig synes det er alt for tidlig å si, men det er bedre enn å stå der å se ut som en forfjamset idiot) før han endelig gikk og jeg kunne lukke døra. Etterpå brøt både Ida og jeg ut i latterkrampe og ble enige om at dette var noe av det mest awkwarde vi noen gang har opplevd. 

For å hjelpe dere å forstå hvor forferdelig pinlig denne situasjonen var (og for å vise hvor utrolig påvirka jeg har blitt av å lese om utallige modeller i Markedsføring), har jeg laget en modell kalt "Kransekakemodellen". Den viser nivå av pinlighet som en funksjon av nåværende eller tidligere nivå av fysisk kontakt.

 I know, it makes no sense, men den ser sykt fancy ut, ikke sant?