søndag 7. februar 2010

You're never safe!

Nå må jeg si at jeg har litt prestasjonsangst her. Jeg har nettopp funnet ut hvem mine tre faste lesere er (jeg antar at det ikke er flere enn tre), nemlig Slængsi, Silje og sist men ikke minst: mora til Silje. Jaja, så lenge det ikke er morra mi som leser bloggen min er jeg fornøyd!

Anyzoo (ja, den var ny). Det jeg egentlig skulle skrive om var dagens videregående-flash back. Når du flytter til en by som ligger over 700 km fra stedet hvor du gikk på videregående, skulle du trodd at sannsynligheten for å møte på en av de kjære gammellærerne dine var ganske så liten. Men som som vår statistikkforeleser sa etter at han fortalte oss at han hadde vært nær døden to ganger i løpet av én uke: "selv om det er veldig lite sannsynlig kan det fortsatt skje".

I dag var altså jeg og Ida på vei inn til byen da det usannsynlige skjedde. Vi ante selvfølgelig fred og ingen fare der vi tuslet forbi lille lungegårsvann på denne helt vanlige lørdagen. As usual går vi i nazitempo og jeg er mer opptatt av å ikke tråkke i store dammer av vann og snø enn å følge med på folk rundt meg. Plutselig kjenner jeg at Ida dulter til meg og hører at hun litt forskrekket sier hei til noen. Jeg ser mot personen hun har sagt hei til og oppdager til min store forskrekkelse at den læreren fra videregående vi sannsynligvis har brukt mest krefter på å hate, mobbe og frykte er på vei forbi oss. Jeg klarte å kvele et aldri så lite angstfult hyl og presset ut et "hei" idet h*n gikk forbi. Jeg er sikker på at jeg så ut som Munchs skrik da jeg så det smilende ansiktet der på gata. Det falske smilet og de onde øynene som dømte deg mens du sto og hadde en presentasjon foran klassen. Da h*n hadde gått forbi sa jeg "what the fuuuuck?!" og deretter brøt jeg og Ida ut i latterkrampe. Vi var begge i sjokktilstand og det måtte en bigbite og cola til for at vi skulle roe oss ned. Da er det altså fastslått: du må ikke tro at du kan unngå å møte på mennesker du frykter fordi du bor flere hundre kilometer unna dem. De dukker nemlig opp når du minst venter det. Med andre ord: du er aldri trygg!

Og for dere som ikke vet hvem denne læreren er og dermed heller ikke vet hva vi føler for vedkommede, kan dere her få se min og Idas reaksjon når h*n snakker til oss under en viss ballett på en viss klassetur. Uncomfortable much?
 
(bildet er sensurert med hensyn til familie og eventuelle (understreker eventuelle) venner)

2 kommentarer:

Silje Iren sa...

hahahaha, vi flire høgt ! :p

Lucy Mörck sa...

hahah! åh, så herlig. Jeg ble relativt paranoid av inlegget dit, og kommer garantert til å flytytte ut i ei hytte i skogen, selvom... DET KANSKEJ ER ENDA FARLIGERE!!!!!!! (gidder ikke rette på skrivefeilene mine, føler det er effektfult, tenk.. SÅ fort skrev jeg dette = frykt)
forresten er ordbkekreftelse på kommetnaren billy, og jeg skal komme høyt på den mest besøktlista di asz!!!! >:C hlsen lucy som er sprøere enn knekkebrød med kavringsmuler på (AHAHAH)