Dagens traumatiske hendelse

Siden de fleste topplistebloggerne - som naturligvis er mine store forbilder - ser ut til å være ekstremt opptatt av trening og kosthold for tiden, har jeg kommet til den konklusjon at jeg også må bli det (det sier jo seg selv, da-ah). Derfor har jeg tenkt å komme med et skikkelig bra treningstips til dere.

Jeg antar at det kanskje muligens finnes noen der ute som sliter med å yte 100 % når de trener (det gjelder selvfølgelig ikke meg da, men alle kan ikke være som meg heller. Hehehehehehehhhhhh). Da er trikset å melde seg inn i et skikkelig billig treningsstudio som du ikke helt 100 % sikkert stoler på at gir deg de beste treningsmulighetene. Dropp SATS og 3T og alt det der, og gå for eksempel heller for noe gjennom studentskipsnaden. Jeg har selv nylig meldt meg inn i treningsstudio gjennom SiB og har i dag vært så heldig at jeg har blitt lurt til å bli med på intervalltrening mot min egen vilje. I dag hadde nemlig jeg og Ida bestemt oss for å være med på en spinning-time. Ingen av oss har så mye erfaring med spinning, så vi tenkte at det var greit å være med på en av de litt lettere øktene til å begynne med. Etter vi har gått inn på spinning-rommet, satt oss på syklene og døren har blitt lukket bak oss, får vi beskjed om at han som egentlig skulle ha timen har blitt syk og at vi derfor måtkjøre intervalltrening i dag. Både jeg og Ida ler en nervøs latter og ser på hverandre med frykt i øynene. Akkurat da hadde jeg mest lyst til å hoppe av sykkelen og løpe hjem.til isen og browniesen som jeg visste ventet på meg. Av en eller annen merkelig grunn bestemte jeg meg for å bli. Jeg kan med hånden på hjertet si at de 55 minuttene jeg tilbrakte på spinning-sykkelen i dag var noen av de kjipeste og lengste minuttene i mitt liv. Dere aner ikke hvor lyst jeg hadde til å legge meg ned på gulvet i fosterstilling og grine. Jeg er ærlig talt ikke sikker på om dråpene som falt fra aniktet mitt i løpet av de 55 minuttene var svette eller tårer. Jeg klarte på merkelig vis å komme meg gjennom timen uten å dø, men jeg ser ikke bort fra at dette vil gi meg varige mén. Vil jeg klare å gå i morgen? Vil jeg noen sinne klare å sette meg på en spinning-sykkel igjen?! En slik traumatisk hendelse gjør at jeg sitter her med mange ubesvarte spørsmål, og det eneste jeg kan gjøre er å håpe på at tiden vil lege alle sår.

Mitt tips til dere som ønsker å komme i form, men som ikke har viljestyrken, er altså følgende: få noen du ikke stoler på til å hjelpe deg med treninga!